David Toska Dagbok

Til alle parter i Stavanger saken. Oppklaringsbrev vedrørende ran og drap i Stavanger 5. april 2004.

Jeg David Toska skal med dette brevet fortelle om planleggingen og gjennomføringen av ranet i Stavanger.

Varetektsperioden

Jeg vil starte denne fortellingen med da jeg satt i varetekt for bankbokssaken fra høsten 2001 til høsten 2002. Alt tydet på at jeg kom til å bli sittende fengslet frem til hovedforhandling på våren 2003. Petter Mandt som var politiadvokat i bankbokssaken kjørte knallhardt på at jeg ikke skulle løslates før rettsaken. Petter var en kreativ og pågående type, og plutselig be jeg siktet for en gigantisk narkotikasak som hadde strafferamme på 15 år i fengsel.

Bakgrunnen for denne siktelsen var at jeg hadde stått bak et innbruddsforsøk mot Norsk Medisinaldepot. I utgangspunktet var jeg bare siktet for innbruddforsøk men dette ble utvidet til forsøk på tyveri av 840.000 narkotiske tabelletter. Først tok jeg ikle den nye siktelsen særlig alvorlig, men etter hvert gikk det opp for meg at hvis jeg ble funnet skyldig kunne jeg få en langt strengere dom enn det jeg først hadde regnet med forbankbokssaken og medisinaldepotsaken. Som lyn fra blå himmel ble jeg plutselig løslatt høsten 2002. Dette kom som en stor overraskelse på meg, da jeg var sikker på å sitte fengslet helt frem til hovedforhandling, og deretter sone en eventuell dom.

Ut møte undrum

Etter noen måneders avklimatisering begynte livet i frihet å stabilisere seg. Vel ute var det tide å ta tak I et gammelt problem som jeg ikke hadde håndtert mens jeg satt i varetekt. Det gjalt et lån på 5 millioner kroner som jeg hadde formidlet til Thomas øye. Lånet skulle vært tilbakebetalt for lenge siden, men det hadde ikke blitt gjort. Jeg forhørte meg lit tog det var tydelig at Thomas Øye ikke hadde muligheten til å rydde op pi problemet, Derfor fikk jeg satt opp et møte med harald undrum, som var kausjonist på lånet. Undrum møtte meg og min gode venn William Ellingsen på nebbet kafe ved sjølyst. Der kom raskt frem at Undrum ikke hadde penger til å betale. Det var riktig nok mulig at han en eller annen gang i fremtiden kunne betale, men det var veldig uklart når dette kunne bli.

Jeg var ikke særlig fornøyd med hva undrum hadde å fortelle, og fant meg heller ikke i det. Jeg oppfordret ham til å be sin velstående familie om hjelp til å rydde opp. Dette var Undrum lite interessert i, men etter litt press fra meg og William sa han seg villig til å snakke med sin mor, og det virket som at ting skulle ordne seg. Derfor engasjerte jeg en advokat som kunne ta seg av de endelige forhandlingene med undrum og hans familie, Jeg ville at prosessen skulle gå ryddig for seg, og tenkte at det var best advokaten styrte butikken herfra. Da min advokat tok kontakt med Undrum var ikke betalingsviljen til stede lenger noe som medførte at vi til slutt begjærte Harald undrum konkurs.

Traff petter mandt og bevegelse i bokssaken

Tiden gikk og jeg hørte ikke noe mer fra Petter Mandt og bankbokssaken. Jeg begynte å lure på om saken hadde blitt henlagt på grunn av ulovlig politiprovokasjon. En dag sommeren 2003 traff jeg Petter Mandt helt tilfeldig utenfor tinghuset i Oslo. NN [Toskas samboer] som var gravid var også tilstede. Jeg hilste på Petter og spurte om bankbokssaken var henlagt. Petter fortalte at han jobbet med saken akkurat nå, og at jeg snart ville høre fra ham. Jeg sa til Petter at han ikke måte være så streng mot meg for nå som jeg snart skulle bli far. Vi får vente å se mente Petter og gikk.

Et par måneder senere fikk Christine Hamborgstrøm (Toskas advokat da) beskjed om at saken skulle berammes våren 2004. Jeg lurer faktisk på om ikke det var snakk om april 2004 den gangen. På grunn av treghet i systemet ble bankbokssaken til slutt berammet til September 2004. Jeg hadde også en uoppgjort våpensak som skulle opp for retten våren 2004, så det virket som at jeg snart skulle inn for å sone. I tilegg til våpensaken, bankbokssaken og medisinaldepotsaken var det nok en rettsforhandling som jeg ventet på, nemmlig konkursbegjæring mot Harald Undrum.

XX ble født og pedoden på sykehuset.

Rett før rettsaken mot undrum ble min sønn XX født. Han var tidlig ute, nesten en måned før termin. På et øyeblikk var livet for meg og NN snudd helt på hode. Jeg hadde gledet meg til å bli far, men jeg var ikke sikker på om jeg var mann nok til oppgaven. Jeg viste at jeg ville være verdens beste pappa når jeg var tilstede, men med alle de sakene som skulle opp så var det fare for at jeg kom til â sitte en del i fengsel de nærmeste årene. XX veide bare rett over 2 kilo da han ble født, og trengte derfor ekstra mye stell. Han måtte ha mat hver 3. time selv om vi måtte vekke han for à spise, På sykehuset strevde NN [Toskas samboer] med â få til ammingen, men XX var ikke sterk nok til å få det til.

Konkursforhandlingen:

Jeg mener at NN fremdeles var på sykehuset da jeg gikk i retten for å begjære Harald Undrum konkurs. Bakgrunnen for konkursbegjæringen var at Undrum hadde kausjonert for et lån på 5 millioner kroner som jeg hadde lånt ut til Thomas Øye. Pengene hadde jeg selv fått av tidligere byggmester YY som også var tilstede under forhandlingene. Politiet viste også interesse for saken. Jeg var rimelig sikker på at det var en representant for økokrim i rettslokalet da konkursbegjæringen ble behandlet. På tilskuerbenken satt nemmelig en pæreformet kar og noterte mens jeg forklarte meg for retten. Tilskueren virket litt for utrent till å være politi, så min første tanke var at han kanskje var journalist. Jeg så at han hadde en hvit pose med seg, og jeg kunne skimte at det var dokumenter i posen hans. Jeg tittet nøye bort på for å se hva han hadde med seg. Gjennom den hvite posen kunne jeg se noe som lignet på utsiden av en politirapport.

Dessverre har jeg sett noen av dem opp gjennom årene. og jeg mente â dra kjensel på den grønne permen. Tilskueren la merke til at jeg prøvde å se opp i posen hans, og la bort den. Etter min målestokk hadde ikke rent mel i den hvite posen sin. Jeg gikk ut fra at tilskueren måtte være fra økokrim, og tenkte at i økokrim trenger man heller et trenet hode enn en trenet kropp. Det overrasket meg egentlig ikke at økokrim skulle fatte interesse for at jeg hadde lånt ut 5 millioner kroner i kontanter til thomas øye. Vi var jo begge beryktet på hver vår måte.

Vel hjemme og kjennelsen fra bærum kom.

Da kjennelsen fra retten i bærum kom var jeg hjemmeværende pappa som strevde med å få døgnets 24 timer til å strekke til. Jeg var ikke særlig fornøyd da jeg leste kjennelsen.
Lånet på 5 millioner var utbetalt i kontanter, noe som retten i Bærum brukte som bevis på at dette var svarte penger. Etter dette dreide seg om et lån av svarte penger kunne ikke Undrum bli slått konkurs. Det gikk altså ikke så bra for min del, og jeg begynte å tenke på den pæreformede karen fra rettsmøte. Kanskje han også hadde lest kjennelsen og kunne tenke seg å slå av en prat med meg en dag. Jeg viste at en siktelse på heleri av 5 millioner kroner var ikke det jeg trengte på dette tidspunktet.

Jeg var jo ute på lånt tid fra før, så en ny sak kunne fort bety at jeg ikke kom ut av varetekt før alle sakene mine var ferdig pådømt. Dette passet egentlig svært dårlig ettersom jeg nettopp hadde blitt far og jeg ønsket å bli litt bedre kjent med min sønn før jeg skulle inn å sone for bankbokssaken. Riktig nok nektet jeg staffeskyld for bankboksene, men jeg forsto at det var overhengende fare for å bli dømt. Den hektiske hverdagen som småbarnsfar gjorde at jeg ikke hadde kapasitet til å tenke så mye over det nye trusselbilde, men en gang i blant dukket den mystiske tilskueren opp i hodet mitt. Dager ble til uker og jeg ble stadig mer rutinert med flaskekoking og bleieskift.

Brev fra dagens næringsliv

En dag fikk jeg et brev der det sto at dagens næringsliv hadde foretatt en kredittsjekk av meg. Det gikk opp for meg at det snart ville bli skriverier om koffertoverleveringen på frogner. Jeg kunne se for meg overskriften, “Bankboksliga lånte ut 5 millioner i kontanter til Thomas øye”. Helvete heller, jeg kunne se for meg den neste overskriften også, “28 år gammel mann pågrepet for forsøk på hvitvasking” eller noe i den stil. Med en gang noe kommer i media så øker presset på at myndighetene skal reagere. Tanken på å gå under jorden begynte å melde seg, men det var ikke så greit med et nyfødt barn og en samboer som ble hoppende gal bare skulle ut et par timer.

Jeg fant ut at enten fikk NN og XX bli med meg under jorden ellers matte jeg bare bli hjemme til dørene ble sparket inn. En dag kom artikkelen om lånet til Thomas Øye på trykk i kapital. Der stod det at jeg var en kjent figur i tveita gjengen som var tiltalt for bankbokser, medisinaldepot og så videre. Dette var ikke bra id et hele tatt, og jeg følte at det begynte å brenne litt under bena på meg. Jeg snakket litt med NN om hva jeg fryktet kunne komme til å skje og spurte om hun kunne tenke seg å reise bort sammen med meg. Hun jublet ikke over ideen, så jeg forførte henne med at det ville bli kjempe koselig og at vi kunne være sammen hele tide. Vi skulle være utenfor rekkevidden til kameratene mine som jeg vanligvis brukte en del tid sammen med.

Jeg husker ikke hvor lang tid det gikk fra jeg tok opp tema med NN til jeg var klar til å reise fra byen. Jeg ordnet en del praktiske ting, og en kveld var jeg klar til å dra. NN fikk knapt tid til å summe seg før vi skulle reise, for hun måtte ringe foreldrene sine og fortelle at vi tok en liten ferie. Jeg husker at NN var rasende på turen og mente at det var helt uforsvarlig å holde på slik med et lite barn. Til tross for litt problemer ved avreisen ble alt mye bedre da vi kom inn i det nye rekkehuset i smeaheia

Hvorfor flyttet jeg til stavanger

Jeg hadde bestemt meg for å reise fra Oslo, så det var på tide å finne et nytt tilholdssted. Det skulle være i Norge, og det måtte være en by med litt størrelse. Ettersom jeg hadde så mye familie i bergen sto det mellom Kristiansand eller Stavanger. Jeg hadde vært i Stavanger tidligere og syntes det var en koselig by. Det milde klimaet i Stavanger var også en faktor som spilte inn. Vi hadde nettopp fått en liten gut tog jeg følte at han likte seg best på den røde siden av gradestokken. Da jeg flyttet til Stavanger ante jeg ingenting om hva dette oppholdet skulle ende i. Jeg hadde vel et lite håp om å lokalisere et eller enkelt opplegg etter hver, men det kunne jeg funnet hvilket som helst annet sted også.

Jeg hadde en liten tanke om at det kunne være interessant å ta en titt på de lokale sparebankene, for å se etter muligheter for et nytt bankboksbrekk. Vinningskriminalitet av størrelse hadde i hovedsak var et fenomen fra Østlandet, så jeg lurte på om utkant Norge kunne være mer naivt. Linjebrudd konseptet som jeg hadde brukt under innbruddet på Bryn kunne kanskje fungere på nytt et stykke bort fra hovedstaden. Jeg hadde ingen store planer eller forhåpninger om at det skulle bli et opplegg i Stavanger da jeg reiste dit, men jeg hadde tenkt å holde meg orientert i terrenget.

Leie i Smeaheia

Vel fremme i Stavanger området begynte vi å ringe på bolig annonser for å finne et hyggelig sted å bo. Jeg ringte på noen og NN ringte på noen andre. Vi brukte en ny kontanttelefon som jeg hadde kjøpt på veien ned til Stavalger til å ringe med. Da jeg kjøpte den nye telefonen lurte selger på navnet mitt, og jeg svarte at jeg het “Erik Hansen” eller noe i den stil. Så vidt jeg husker var jeg som ringte på rekkehuset i Smeaheia. Jeg snakket med en venn av eieren av rekkehuset og fikk avtale om visning. På visningen fikk vi vite at eieren av boligen bodde i Bærum, og at familien hans eide store deler av eiendommene rundt rekkehuset. NN syntes stedet var kjempeflott, og ville gjerne flytte inn der.

Jeg var også fornøyd og i tillegg likte typen som skulle leie ut. Han var en ung fyr på min alder som ikke stilte så mange slitsomme spørsmål om hva jeg jobbet med og slike ting. Jeg hadde ikke sekken full av gode referanser fra tidligere leieforhold og arbeidsgivere, så jeg var glad for at han ikke spurte om det. Etter visningen ringte jeg opp til utleier og sa at vi slo til. Utleier gav meg et kontonummer der jeg satte inn 10.000 i depositum og 10.000 for den første husleien. Jeg mener jeg gikk SR-bank sin hovedfilial på domkirkeplassen og satte inn pengene. Etter at depositumspengene var saft på konto traff vi utleier i rekkehuset for å skrive kontrakt.

Underskrift av kontrakt.

På grunn av den ferske artikkelen om meg i kapital gruet jeg meg for å skrive under leiekontrakten med mitt eget navn. Jeg snakket jo ikke direkte med eieren av rekkehuset, så jeg kunne ikke vite hva slags type han var. Ettersom eieren heller ikke hadde truffet oss personlig var jeg redd for at han skulle sjekke opp navnet mitt mot skattelister eller likende. Dersom han hadde tatt et googlesøk på David Toska ville han mest sannsynlig funnet artikkelen fra kapital. Ja, hvis han ikke hadde papirutgaven hjemme da. Jeg så det som en klar fordel at utleier ikke fikk med seg sammenhengen mellom de nye leietakerne og Kapital artikkelen. Derfor spurte jeg NN om ikke hun kunne skrive under på leiekontrakten.

Jeg sa til henne at hun bare skulle bruke halve navnet sitt når hun skrev under. Bakgrunnen for dette var at jeg var bekymret for at utleier skulle prøve å få tak i oss en dag. Dersom vi skulle være utilgjengelíg på den nye kontanttelefonen, var det mulig at utleier ville slå opp i telefonkatalogen for å finne andre nummer til NN. Hun hadde et eller to telefonnummer registrert i sitt navn, og jeg ønsket å, gjøre det vanskelig for utleier å komme frem til disse. Dersom han hadde ringt en av NN sine registrerte telefoner kunne hele dekningen min vært blåst.

Jeg kunne se for meg en hyggelig melding på svareren hennes, “God dag NN, jeg har prøvd å få tak i deg et par dager nå. Jeg ville bare fortelle deg at jeg tenkte â sette opp husleien med 500 kroner fra januar ring meg tilbake når du hører beskjeden så snakkes vi da”. Ja da hadde det vel vært noen andre hørt beskjeden lenge før henne, så slike tåpeligheter måtte jeg prøve å unngå. NN så selvfølgelig ikke noe problem i at hun skulle skrive under, og heller ikke i at hun bare brukte halve navnet sitt. I dag angrer hun vel smertelig på det.

Avsluttingen av leieforholdet.

Underskrift i orden og vi fikk nøkler, innflytting
Etter at kontrakten var underskrevet og nøkkelen var overlevert så jeg aldri noe mer til utleier av rekkehuset. Gjennom hele leieperioden var jeg pinlig nøyaktig på å betale husleien i tide, slik at utleier ikke skulle trenge å ringe å mase på oss. Plutselig hadde han ringt på feil telefon. Det var alltid jeg som gikk i banken og betalte husleie og strømregninger. Husleien betalte jeg kontant rett inn på huseier sin konto. Jeg gikk. ofte i forskjellige bankfilialer, greit å benytte muligheten til å gjøre seg kjent. Jeg skal prøve å huske hvor jeg betalte. Det var sr-bank på marieroe, mulig en gang på kvadrat eller var det kanskje ikke var bank der, en eller to ganger i en bank i sandnes som ikke var sr-bank men noe annet spennende, og muligens enda en gang i sr bank på domkirkeplassen.

Jeg prøvde alltid å oppgi kun NN sitt navn på fakturaen i banken men noen ganger ble jeg tvunget til å oppgi mitt eget. På grunn av mitt uvanlige etternavn ønsket jeg ikke at det skulle komme frem på kontoutskriftene til utleier, men jeg måtte si navnet mitt i banken ved noen anledninger.

Mitt forhold til NN.

Jeg har alltid holdt min virksomhet skjult for NN [Toskas samboer], og de gangene hun spurte meg om ting så ba jeg henne om å ikke spørre. Det har alltid vært min filosofi at det er egoistisk å betro seg til mennesker. Der er en belastning for folk å vite om ting de ikke kan fortelle til noen. Som regel vil den du har betrodd deg til fortelle hemmeligheten videre til andre en dag og da har vedkommende brutt tilliten. Derfor har jeg alltid holdt alt skjult for NN.

[Personlige opplysninger]

Turer til byen.

Etter 2 til 3 uker i Smeaheia sa jeg til NN at jeg trengte å lufte meg litt, og tok meg noen kjøreturer for meg selv. Det var deilig å komme seg litt ut fra det intense og uvante familielivet noen timer nå og da. Jeg kjørte litt rund og begynte å gjøre meg kjent i byen. Jeg tittet litt etter alarm klistremerkene på forskjellige banker for å se hvilke vaktselskaper de brukte. Jeg brukte ikke så mye tid på dette, men når jeg først var ute i felt så måtte jeg titte litt.

Jeg havnet nede i sentrum ved noen anledninger, og der ble jeg raskt oppmerksom på at jeg kunne titte rett inn i bankbokshvelvet på SR bank sin hovedfilial på Domkirkeplassen. Jeg kunne ikke la være å få øye på Norges Bank sitt bygg i sentrum, men ved første øyekast virket det som en festning. Jeg var så vidt borte å kikket litt på DNB sin hoved filial rett ved torget, og ettersom jeg parkerte på parkeringsplassen bak DNB ble jeg oppmerksom på at det var noen vinduer på baksiden som jeg kunne se nærmere på senere. Jeg kunne ikke være borte for lenge av gangen, for da fikk jeg kjeft når jeg kom hjem. NN mente at nå hadde hun reist fra venner og familie for å være sammen med meg, så fikk jeg versegod holde meg hjemme. Jeg gjorde det godt igjen med à sende henne litt ut på kvadrat alene mens jeg passet XX. Det hjalp, hun syntes det var kjempedeilig å lufte seg litt alene hun også.

Besøk før jul 2003

Jeg fikk veldig lite besøk i Stavanger før jul 2003. Jeg savnet kameratene mine så det var kjempehyggelig. Det var selvfølgelig ikke like spennende for besøket, så de ble ikke så lenge av gangen.

[Avsnitt med personlige opplysninger]

Nyttårsaften

En gang på nyåret 2004 reiste NN og XX hjem til Oslo for å besøke den bekymrede familien vår. For første gang på flere måneder var jeg helt alene hjemme og kunne gjøre akkurat som jeg ville. Jeg kjørte rundt hele dagen og gjorde meg kjent i byen. En dag jeg var i sentrum bestemte jeg meg for å titte litt nærmere på Nokasbygget. Jeg stod der i over en time og fulgte trafikken i og utenfor bygget nøye. Dette gjorde jeg flere dager, og nå skal jeg fortelle hva jeg fant ut om nokas.

Pengetransporter

Det første jeg fikk øye på var Pengetransportene som kjørte inn og ut hele tiden. Bilene fra Hafslund, Falken og Securitas var av nyere dato, og de virket ikke særlig annerledes enn de jeg hadde sett i hovedstaden. Det som var mer spennende var at jeg kunne for at de romsterte med tunge kasser eller liknende inne i garasjen. Jeg gikk så nærme jeg kunne for høre etter, uten å vekke for mye mistanke selvfølgelig. Jeg kunne helt klart høre at de drev å jobbet med tunge kolli der inne som dunket i bakken, men jeg kunne ikke vite om de var fulle eller tomme.

Kjelleren

I kjelleren var det en veldig solid kjøreport som pengetransportene gjemte seg bak. Det var heller ingen vinduer fra gateplan og inn i kjelleren, noe som indikerte at det var en del kontanter i kjeller etasjen. Jeg kikket da inn porten åpnet seg for en pengetransport og så at det gikk en helling nedover bak garasjeporten. Bak den første porten var det nok en kjøreport og det virket som disse to portene fungerte som en sluse. Jeg kunne skimte en svart dør eller liknende til venstre gjennom den bakerste kjøreporten. Innkjøringen for transportene var helt til høyre i bygget, sa det måtte være en dør jeg skimtet på venstre side innerst i garasjen. I tillegg kunne jeg se et trillebord som sto igjen i hallen der inne. Det hadde sikkert vært fullt av kontanter tenkte jeg.

1.etg

I første etasje som var veldig lett å få oversikt over, kunne jeg raskt slå fast at det ikke skjedde noen ting i det hele tatt. Det så ut som at det tidligere hadde vært skranker for kunder der, men det virket som det var lenge siden de var i bruk. Jeg fikk øye på at det var en trapp midt inne i 1. etasje som gikk opp til etasjen over. Jeg var mer interessert i om det var trapp ned til kjelleren, men det kunne jeg ikke påvise. Ved første øyekast var første etasjen ganske uinteressant.

2.etg

Jeg fokuserte videre mot andre Etasjen for å prøve å finne ut hva de drev på med der. Det virket som det hovedsakelig var kontordrift i det planet, men jeg kunne ikke værte helt sikker for jeg så det hele nedenfra Jeg følte at den venstre siden av 2. etasje kanskje kunne være litt spennende. Noen ganger fikk jeg følelsen av at de telte penger der inne, men jeg var ikke sikker. En ting jeg var sikker på var at det hang en tv skjerm i taket der inne. Jeg kunne se at skjermen byttet bilde med jevne mellomrom, noe som fortalte meg at den var tilkoblet overvåkningskamera i bygget.

Jeg mener skjermen byttet mellom 4 forskjellige bilder. Det var ikke mulig for meg å se nøyaktig hva som var på bildene, men jeg fikk en liten anelse. Jeg regnet med at det ene bildet jeg så var av en kjøreport i bygget. Muligens sett fra innsiden av bygget. Videre fikk jeg en følelse av å se ned på et grønt gulv på et av de andre bildene. Plutselig kom det en verditransport til banken og jeg begynte å følge ekstra godt med på skjermen. Ja, der kunne jeg se to personer gå over det grønne gulvet jeg hadde sett. Du verden tenkte jeg, her skulle jeg hatt en kikkert. Egentlig ble jeg ikke så mye klokere av det hele, men jeg syntes det var spennende.

3.etg

Da jeg tittet inn i 3. Etasje var jeg nærmest hundre prosent sikker på at det var store penger som ble håndtert der oppe. Der første jeg så var en bokhylle som var full av kassetter med grønne håndtak som minnet mistenkelig om minibankkassetter. På noen av bordene der oppe mente jeg at det sto et par tellemaskiner for sedel. Jeg der, tror jeg jammen det var en same som kjørte en bunke gjennom tellemaskinen. Litt ut på venstre siden så jeg 2 eller 3 skap av glass eller gjennomsiktig plastikk. Jeg følte at disse skapene sto i litt forskjellig stilling fra gang til gang så jeg lurte på om det kunne være til å trille med seg. Det så ut til at skapene var delt inn i et stort antall smale hyller, men det var umulig å se hva som var inne i hyllene.

Jeg lurte på om disse skapene kunne være fulle av sedler, men jeg kunne ikke være sikker. Det var veldig godt innsyn til alle etasjene på nokas, arkitekten måtte ha vært opptatt av et lyst og trivelig arbeidsmiljø. Jeg kunne gjennom den flotte glassfasaden også på høyre side sen en stor og tung koloss som jeg ikke kunne forstå hva var for noe. Jeg følte at denne boksen hadde noe med penger å gjøre, for en gang i blant var noen borte på den og drev med et eller annet. Det var ikke godt å si, men i 3. etasje var det helt klart mye spennende som foregikk.

Oppgang ved siden av

Jeg fikk øye på en lite dør på venstre side av nokasbygget. Sånn ved fire tiden strømmet det folk t derfra, det må ha vært personal inngangen. Det var vindu i døren og bak vinduet kunne jeg se en trappeoppgang. Det var en ny dør inn til den kjedelige 1. etasjen inne trappoppgangen og denne så ganske solid ut. Jeg mener at det var en kortleser på høyre side av døren med en grønn og en rød lampe.

Gjennomsyn

Jeg husker ikke om det var på dagtid eller på kveldstid at jeg først fikk mistanke om at det var en bakgård til nokasbygget. Etter noen dager der hadde jeg fulgt med på aktiviteten ved nokas kom det store gjennombruddet. Jeg tittet inn i den kjedelige første etasjen, og plutselig, gikk det opp for meg at det ikke bare var vinduer på forsiden av bygget, men også på baksiden. Det kunne faktisk se ut som om det var en bakgård til banken. Ikke arrester meg på dette, men jeg mener jeg kunne skimte plantevekster på en vegg eller et tre på baksiden av banken gjennom vinduene foran og bak. Jo jeg hadde rett, det var faktisk en bakgård i dette bygget.. Jeg kunne se at det var vinduer innerst i lokalet i første etasje. Denne bakgården måtte jeg prøve å finne.

Omkringliggende bygg.

Dagen etter jeg ble klar over at det var en bakgård til banken begynte jeg å sjekke byggene rundt banken for å se om jeg kunne finne en inngang til bakgården. Jeg gikk først inn på kjøpesenteret steen&strøm for å se om det var noen vinduer der. Turen min på steen&strøm gav ikke noe resultat, så jeg gikk videre. Til slutt havnet jeg i oppgangen til en tannlege, og der fikk jeg meg en skikkelig overraskelse. Jeg hadde hele tiden trodd at kjelleren på Nokas var uten vinduer, men fra tannlegen fikk jeg øye på en lang rad med nydelige vinduer rett inn i kjelleren på Nokas.

I bakgården var det også flere stabler med noe som liknet på små aleminnium paller. Jeg kunne også se en rød dør oppå et tak på venstre side for meg når jeg kikket ut fra vinduet i trappoppgangen til tannlegen. Da jeg kom meg inn i oppgangen til handelens hus fant jeg den samme røde døren igjen. Jeg åpnet døren forsiktig og så ut på taket til postbanken. Det var midt på dagen og folk som jobbet i alle byggene så jeg lukket døren rolig igjen og forsvant ut av handelens hus.

Klatret ned i bakgården på kvelden.

En kveld i begynnelsen av januar kom jeg meg inn i hoveddøren på handelens hus etter stengetid. Det var mørkt og det virket som at ingen jobbet i byggene rundt bakgården. Jeg låste opp den røde døren og klatret ned i bakgården til Nokas. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne da jeg tittet inn gjennom vinduene. Bare 10-15 meter inn i lokalet kunne jeg se en stor hvelvdør. Foran hvelvet var det en gitterport som virket låst, men jeg kunne tenke meg at den sto oppe på dagtid. Jeg ble værende i bakgården i 1 til 2 timer for å gjøre meg skikkelig kjent.

Jeg ville helst komme og gå så lite som mulig her, så det var best å gjøre seg skikkelig kjent mens man hadde sjansen. Det overrasket meg at det ikke var et eneste kamera i bakgården. Det var heller ikke gitter foran vinduene som jeg syntes virket veldig ordinære. Etter å ha studert vinduene noen minutter ble jeg overbevist om at de var av helt vanlig glass, som man kunne knuse veldig lett. Min feilvurdering av vinduet sin beskaffenhet skulle vise seg å bli svært skjebnesvangert, men de kommer jeg tilbake til senere. Jeg tittet opp i søppelkassene som sto i bakgården, og de var fulle av noe som kunne se ut som makulerte sedler. Det må ha vært flere hundre kilo med seddelpulver, og dette gav meg en liten indikasjon på hva som kunne skjule seg inne i hvelvet. Videre fant jeg en stor metall konstruksjon ved siden av en vegg i bakgården, og bak denne kunne flere personer hjemme seg. Da begynte jeg å se for meg hvordan et ran mot nokas kunne gjennomføres.

Jeg hadde funnet et gjemmested i bakgården der flere mennesker kunne gjemme seg før åpningstid. Her kunne man stå klar til anslag helt til tiden var inne. Men når var egentlig tiden inne, jeg begynte å se etter gjemmested for “timeren”. Jeg måtte finne et sted der en person kunne ligge skjult samtidig som han hadde innsyn i lokalet. Jeg tenkte at det var best måtte være å slå til rett etter at hvelvet ble åpnet om morgenen. Det eneste jeg fant var et blomsterbed med noen bregnebusker på motsatt side av metall konstruksjonen. Jeg la meg ned under en av bregnebuskene for å se hvordan det føltes. Ikke noe problem, bortsett fra noen grener på buskene som sto litt i veien hadde jeg flått utsikt til hvelvdøren.

Vinkelen kunne vært litt bedre, men jeg var sikker på at jeg skulle få med meg at hvelvdøren ble åpnet. Dekningen var også grei, men det var en fordel å ha mørke eller grønne klær hvis man skulle ligge i bedet etter at det ble lyst. En gruppe kunne gjemme seg bak metall konstruksjonen, og “timeren” kunne giemme seg i blomsterbedet. Jeg følte at jeg hadde funnet noe som nesten kunne likne på en plan, men jeg fortsatte undersøkelsene mine. Jeg ble oppmerksom på at det var et
kumlokk i bakgården, og jeg fikk veldig lyst til å åpne dette.

Hvis det var telekabler der nede, kunne det være greit å vite. Jeg lurte også på om kumlokket kunne lede ned til et større kloakkanlegg, men jeg fikk aldri sjekket dette ut. Jeg hadde verken verktøy eller skikkelig lys med meg, så kumlokket fikk vente til en annen anledning. Slik gikk jeg rundt og snoket i bakgården da jeg plutselig hørte lyder inne fra banken. Det er litt ekstra spennende å gjøre slike ting alene, så jeg ble først litt nervøs. Etter kort tid ble jeg overbevist om at dette bare var en pengetransport som kjørte inn i banken, og da fikk jeg kontroll over nervene igjen.

Jeg gjemte meg bak en treport som ledet inn til garasjen der pengetransporten hadde parkert. Der sto jeg og lyttet mens vekterne jobbet rett på andre siden. Etter at pengetransporten hadde kjørt følte jeg at det var på tide å dra. Jeg hadde lært veldig mye på den svært lange timen jeg hadde vært der inne, og klatret ut igjen mellom to betong søyler. Som sistemann ut fra handelens hus måtte jeg nesten låse ytterdøren etter meg før jeg reiste hjem. Dagens inntrykk hadde vært enorme, så jeg fordøyde dem med noen øl foran tv skjermen.

Bytteplass.

Det var enda et par dager til NN skulle komme tilbake, så jeg begynt å jobbe med en eventuell flukt rute bort fra banken. Det er veldig vanskelig å finne fluktrute hvis man ikke vet hvor man skal. Derfor begynte jeg med å lette etter egnet sted for å bytte bil. Jeg var på utkikk etter et litt øde plass, men ikke for langt fra sentrum. Etter å ha undersøkt Cappelens bykart fattet jeg interesse for et grønt areal oppe ved ugland tornet. Dette område virket ganske øde, samtidig som det ikke var så langt fra sentrum.

Plutselig kom jeg over den lille parkeringsplassen oppe ved trafostasjonen. Jeg hadde tidligere tittet på en del andre steder, men dette virket som det beste alternative. Det lå rekkehusrett ved siden av innkjøringen til parkeringsplassen, men jeg følte at det gjorde ikke noe. Derfor begynte jeg å finne en fluktrute fra nokas og opp mot parkeringsplassen. Dette gikk ganske fort med god hjelp fra Cappelens bykart. Da jeg planla kjøreruten var jeg opptatt av å finne en vei opp til byttestedet som det umulig ville stå politi. Motorveien e 39 var den siste veien som kunne brukes, den ville være første prioritet for politiet å sperre av. I kartet fant jeg gangveier som gikk parallelt med motorveien, og jeg sjekket disse til fots.

Til slutt kom jeg frem til en kronglete men likevel ganske rask rute som jeg følte var veldig bra. Den krysset ingen punkter der det var sannsynelig å treffe politi. Samtidig kunne ingen følge etter oss på denne ruten uten at vi la merke til det. Fluktruten som jeg la opp er ganske kjent i dag, den gikk gjennom gangtunneler og over flere gangveier. Jeg kjørte fluktruten flere titalls ganger for at den skulle sitte som støpt. Senere fant jeg ut at det var ikke så enkelt å lære bort ruten til andre som ikke var kjent i stavanger i det hele tatt.

NN tilbake i januar.

Noen dager etter kveldsturen min på Nokas, kom den travle hverdagen som familiefar med toget fira oslo. NN viste ingenting om at jeg var sysselsatt på heltid mens hun var borte, og syntes veldig synd på meg som hadde vært helt alene i over en uke. Bestemoren var veldig skuffet iver at hun ikke gadd å ringe henne en gang, men telefontrafikk var tabu etter husreglene. Igjen kom vi inn i den samme rutinen der jeg passet XX på kvelden og NN passet han om morgenen. Etter at NN gikk å la seg om kvelden forsant tankene mine inn i bakgården på Nokas igjen. Hva som kunne skjule seg bak hvelvdøren jeg hadde sett.

Kunne det kanskje være paller med sedler der slik jeg har sett på tv noen ganger?? Riktignok var dette bare en mindre filial, men det måtte jo være veldig mye der inne uansett. Kanskje det står flere store pengeskap inn i hvelvet?, Ja det var heller ikke helt usannsynelig. Hva med kumlokket i bakgården, det skulle jeg ha undersøkt litt nærmere. Kanskje det kunne være mulig å grave en tunnel inn i hvelvet derfra?? Selv om jeg hadde lest om liknende historier tidligere virket det vanskelig. Slik satt jeg for meg selv å tenke helt til jeg gikk i seng. Etter hvert kom jeg frem til noe som liknet en plan. Dette var vel 10-15 januar.

Konsept nr. 1:

kort tid og lav bemanning. Etter en del tankevirksomhet kom jeg frem til en enkel og gjennomførbar plan som jeg mente kunne fungere. En gruppe på 3 til 4 personer skulle komme seg inn i handelens hus noen timer før banken åpnet og klatre ned i bakgården til NOKAS. “Timeren” måtte legge seg under bregnebuskene for å følge med på hvelvdøren, mens resten av gruppen sto klar bak metall konstruksjonen. På utsiden måtte en person være klar i område med en anonym fluktbil. Jeg tenkte at man burde aksjonere umiddelbart etter at hvelvdøren gikk opp. På signal fra “timeren” skulle gruppen knuse vinduet og hoppe inn i lokalet, mens fluktbilen begynte å kjøre mot Handelens hus.

Fluktbilen måtte være på plass maks 2 minutter etter at ranet var i gan. Jeg regnet med at det ikke ville ta mer enn 10 sekunder fra det første sleggeslaget til vi var inne i banken. Vel inne skulle alle bortsett fra en gå inn i hvelvet og begynne å pakke penger. Jeg kunne ikke finne ut hvordan pengene var sikre inne i hvelvet, men jeg håpet at de bare lå løst i hyller eller liknende. Dersom det var slik ville vi få med oss veldig mye på svært kort tid i hvelvet. Etter 1 til 2 minutter med seddelpakking skulle vi løpe ut i bilen og kjøre mot bytteplassen. Her måtte man bruke svært kort tid, slik at man kom seg unna før politiet kom på stedet. Jeg følte at man ikke kunne bruke mer enn 3 minutter totalt fra vinduet ble knust til man kjørte mot bytteplassen. Da ville man slippe å treffe politi utenfor banken, og sjansene for å bli tatt på fersken var små.

Ved hjelp av radio eller telefon skulle fluktbilen få beskjed om at aksjonen var i gang. Fluktbilen måtte vente et sted i nærheten og kjøre mot banken med en gang ranet var i gang. Han kunne ikke være mer enn 2 minutter unna banken. Denne operasjonen måtte bli gjennomført så hurtig så mulig, og vi ville spare viktige sekunder ved å ligge stand by i bakgården. Det var svært få vinduer ned til bakgården, så med litt flaks fikk ikke politiet melding før vi reiste fra banken. Jeg var svært usikker på hva man kunne regne med av utbytte fra ranet det kom helt an på hvordan sedlene var pakket inne i hvelvet, og hvor mye det var der. Dersom vi var så heldig å komme rett på et større parti med 500 lapper elter 1000 lapper kunne det blitt veldig mye. Jeg regnet med at man i løpet av de 3 minuttene vi hadde til rådighet burde man få med seg et sted mellom 10 og 50 millioner. Dette synes jeg var veldig bra for en gruppe på 4 til 5 personer.

Lokalpresse:

Utover våren kom det flere reportasjer i lokal avisene i Rogaland som jeg fattet interesse for. La meg fortelle om 2 artikler som fikk direkte innvirkning på mitt videre arbeid. Den første artikkelen omhandlet en mann som barrikaderte seg inne i et hus med en fantasi håndgranat. Det var snakk om en kjent narkoman som nektet å overgi seg til politiet. Det som jeg bet meg merke i var at politiet brukte svært lang tid på å samle en styrke som kunne ta kontroll på mannen. De måtte tilkalle hjelp fra flere omkringliggende distrikter, og dette brukte de faktisk flere timer på. Etter at alle ekstra mannskapene hadde kommet på plass ble mannen pågrepet uten dramatikk, og selvfølgelig eksisterte det ikke noen håndgranat.
Jeg var veldig overrasket over at politiet trengte flere timer på å sette sammen en liten antiterror styrke på en håndfull personer. Jeg så et bilde av terrorberedskapen der nede, og følte det var en sterk kontrast til hvordan situasjonen er i Oslo, der det jo er terror politi i trafikk hele døgnet. På det tidspunktet jeg leste artikkelen var den ikke så viktig, men den spilte inn i beslutninger jeg tok senere i planleggingsprosessen.

Den andre artikkelen jeg vil trekke frem omhandlet selve bygget. En journalist var på besøk hos nokas og fortalte om den hemmelige bakgården til banken. Denne bakgården var så hemmelig at han ikke kunne ta bilder der. Like hemmelig som bakgården var hvelvet som lå i kjelleren på bygget, så her fikk vi heller ikke se noen bilder. Da jeg leste artikkelen hadde jeg allerede vært i bakgården å sett hvelvet, så dette var ikke nytt. Men det som kom frem var at banken skulle flytte til et nytt lokale i nærmeste fremtid. På et eller annet tidspunkt leste jeg at det var snakk om 7. Mai som banken skulle flytte, men jeg er ikke sikker på om at den eksakte datoen sto i denne artikkelen. Opplysningen om at banken skulle flytte satte et ekstra press på meg. Dersom man skulle gjøre noe med nokas i Rogaland, måtte det skje før banken flyttet. Jeg var veldig sikker på at det nye lokalet ikke hadde like store vinduer rett inn i hvelvet.

Internet

Det er ofte mye spennende å finne på internet, så jeg fant frem til nokas sin hjemmeside nokas.no. Der fant jeg ut at det kun eksisterte 9 nokas avdelinger i Norge, nemmelig Oslo, Larvik, Hamar, Kristiansand Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø og Bodø. Videre kom det frem at nokas mottar alt av nattsafe penger fra sitt distrikt, og har hovedansvar for fylling av minibanker i sitt distrikt. Nokas i Stavanger måtte med andre ord nærmest ha monopol på kontant håndtering i Rogaland. De nærmeste konkurrentene var i Bergen og Kristiansand. Det var også et spennende intervju med to snurrebarter fra Trondheim.

Disse hadde jobbet ved Nokas i Trondheim en mannsalder, og hadde en del å fortelle. Det var for eksempel snakk om en pall med slitte hundrelapper som sto henslengt i et hjørne av lokalet. Reportere lurte på hvor mye penger det kunne være på paller, og etter et raskt overslag mente Tore det var om lag hundre millioner. Det var nemlig slik at når man kom innenfor sikkerhetssonen på jobben så fikk man et veldig avslappet forhold til materialet de jobbet med. Det kunne like gjerne vært spiker det var snakk om. Sikkerhetssone tenke jeg, jeg var ganske sikker på at jeg hadde oversikt over deler av denne sikkerhetssonen i Stavanger. Hvor sikkert kunne det egentlig være når det bare var et vindu mellom meg og denne sikkerhetssonen.

Vi levde et ganske isolert liv med lite impulser utenfra. Dette var en skikkelig nøtt å knekke.

Jeg måtte vente til at NN tok seg en tur til oslo for at jeg kunne gå tilbake til bakgården Hun ville bli mistenksom hvis jeg skulle dro ut grytidlig om morningen.
NN dro til Oslo med XX.

Jeg titter inn i kjelleren på åpningen

Matpakke. Drikke. varme klær.

Jeg bestemte meg for å komme til bunns i hva som foregikk inne på Nokas mens banken var åpen, og den beste måten å gjøre dette på var å gjemme seg i under bregnebuskene før banken åpnet. Det var usikkert hvor lenge jeg måtte ligge der, så jeg kledde veldig godt på meg og tok med litt mat og drikke. Ca klokken 05:45 tiden klatret jeg ned i bakgården, jeg trede meg inn under bregnebusken. Hvis jeg løftet litt på hodet fikk jeg ganske god innsikt gjennom vinduene til banken. Klærne mine var mørke så jeg ikke skulle være så lett å få øye på under buskene. Det tok lang tid før det begynte å skje noe i banken, og først i 7-tiden gikk lyset på der inne. Det var bare en person som kom på jobb, og det virket som han gikk gjennorn en åpningsprosedyre i banken.

Blant annet skrudde han på 5-6 monitor skjermer som jeg kunne følge med på fra gjemmestedet mitt. Jeg så at han låste seg ut gjennom glasslusene som mest sannsynlig ble brukt av pengetransportene. Noen ganger kunne jeg bare se han på monitorskjermene som han hadde satt på for meg. Jeg fikk inntrykk av at noen av skjermbildene kom fra garasjen til pengetransportene. Enkelte ganger når han gikk inn i garasje seksjonen ble jeg litt bekymret for at han skulle komme ut i bakgården. Jeg lå ganske godt skjult, men jeg håpet at han ikke skulle ut for å ta seg en røyk eller noe slikt. Etter hver kom det flere og flere på jobb, og etter hvert var det 8-10 personer nede i kjelleren som sto å snakket sammen. Jeg misunnet dem kaffekoppene som noen av dem sto å nippet til. Cirka klokken 07.45 var en borte å vridde på hvelvdøren.

Noen minutter senere var en annen person borte og vridde på hvelvet, og jeg tenkte at de sikkert hadde halve koden hver. Jeg var sikker på at hvelvet skulle opp, men det skjedde ikke. I stedet for ble det trillet ut flere traller av glass fra en et sted som jeg ikke hadde oversikt over. Det gikk nemlig en liten gang forbi hvelvet med en åpning inn til venstre, og ut fra denne åpningen kom glasstrallene. Jeg forsto raskt at dette måtte være de samme trallene som jeg hadde sett oppe i tredje etasje tidligere. Jeg klarte ikke å se om det var sedler på trallene, men jeg så at de var delt inn i flere etasjer. Likevel fikk jeg en sterk mistanke om at det var sedler som ble trillet foran meg. Til sammen kan jeg tenke meg at det var et sted mellom 6 og 9 traller som ble trillet over gulvet og inn i en heis. Denne “trille prosessen” tok vel cirka 10-15 minutter, og rett over klokken 08.00 var alle trallene borte.

Nesten alle menneskene som hadde vært i kjelleren forsvant også, og det virket på meg som at folk hadde kommet fra andre etasjer for å hente det de skulle jobbe med utover dagen. Jeg mener også at en av tralle ble kjørt ut gjennom glassdøren som ledet mot garasjen. Dette var sikkert penger som transportene skulle levere ut til forskjellige kunder. Da klokken nærmet seg 08.30 begynte det å bli farlig lyst ute, og jeg hadde blitt fryktelig kald av å ligge stille i blomsterbedet. Jeg trodde at jeg var tøff nok til å ligge der helt til banken stengte, men jeg fikk veldig lyst til komme meg hjem igjen. Jeg fulgte med på blikket til menneskene innenfor vinduet, og alle virket som de var opptatt med sine egne ting. Ingen kastet et blikk ut av vinduet, så jeg bestemte meg for å ta sjansen på å snike meg ut. Jeg krabbet helt inntil veggen bak busker og trærne helt til jeg kom bak den store metall konstruksjonen. Der ble jeg stående et par minutter før jeg lusket meg inn i hjørnet ved treporten bak garasjen. Så klatret jeg opp på taket mellom to betongsøyler og opp på taket til posten.

Vel oppe på taket snudde jeg meg for å se om noen sto i vinduet og så på meg, men det gjorde det ikke. Derfor var jeg temmelig sikker på at ingen hadde sett meg. Jeg lukket opp den røde døren inn til handelens hus og låst den etter meg før jeg gikk ut av bygget Stiv som en pinne reiste jeg hjem for å varme meg litt, det hadde vært en kald, men lærerik morgen.

Tanker etter dag spionasjen.

Dagene etter spaneturen min i buskene på Nokas hadde jeg mye å tenke på. Hvelvet som jeg hadde fulgt med på hadde ikke blitt åpnet mens jeg var der i det hele tatt. I stedet forble det trillet ut flere traller med noe som måtte være penger fra et område jeg ikke hadde oversikt over. Jeg lurte på om trallene sto plassert inne i et ekstra hvelv, eller om de kanskje bare sto gjemt i en gang rett rundt hjørnet. Kanskje det kunne være plassproblemer inne i hvelvet, og de rett og slett satte trallene innenfor gitterporten. Det var jo egentlig ingen som viste at trallene sto der, så de burde stå trygt. Jeg begynte å tenke på om man heller kunne gjøre et innbrudd i nokas om natten. Kumlokket, men det virket for usikkert. Jeg kunne ikke håpe på at det skulle ligge penger lett tilgjengelig bak gitterporten på natten.

Williams død

Jeg var alene i Stavanger den kvelden William døde. Jeg satt hjemme og drakk noen øl og så på film mens en av mine beste venner ble drept i en trappoppgang i Oslo. Dagen etter så jeg på nyhetene at en mann hadde blitt drept på en fest i Oslo. Jeg tenkte ikke noe særlig over det før jeg plutselig hørte snakk om at den døde var tidligere siktet i skriksaken. Alderen på den drepte og dette med skriksaken fikk meg gjorde at jeg ble ganske sikker på at det måtte være William som var drept. De neste timene satt jeg klistret til skjermen og fikk med meg alt som var av nyheter på alle kanaler. Ja, det måtte være William det var snakk om. Jeg bestemte meg for å reise til Oslo til tross for at jeg lurte på om myndighetene skulle snakke med meg. Det var min minste bekymring. Jeg var ikke sikker på når det gikk tog til Oslo, men jeg skulle prøve å rekke nattoget.

Plutselig ringte det på døren, og der sto en som hadde reist ned for å hente meg. Jeg fikk endelig bekreftet at det faktisk var William som var drept og vi kjørte til Oslo samme natt. Den neste uken var et fullstendig kaos. Vi hadde XX som krevde stell og vi hadde flere samlinger nede hos familien til William. Alle var i sjokk etter det som hadde skjedd og kunne ikke helt tro det var sant. Min mor og foreldrene til NN måtte passe XX nesten hele tiden i denne kaotiske perioden. Dagene ble fryktelig tunge og lange, samtidig som nettene ble altfor korte. Det var ikke mye søvn å få den uken frem mot begravelsen, og Williams bortgang satte plutselig hele livet mitt i en ny dimensjon.

Williams begravelse.

At jeg snart skulle i fengsel var ikke lenger et problem, ingenting var egentlig problematisk lenger. Jeg var hjemme ca en uke etter at William var gravlagt. I løpet av denne uken gjorde jeg noen skjebnesvangre vurderinger som endte opp med ranet 5. april 2004.

Plan 2 etter begravelsen.

Dagene etter williams begravelse tenkte jeg ut en helt ny strategi i forhold til det mulige ranet i stavanger. Konseptet var som følger. En gigantisk gruppe av personer som skulle ta kontroll over deler av stavanger sentrum. Jeg ville ha 7-8 vaktposter ute og like mange personer inne for å plukke penger. Vi skulle bruke slegge for å komme gjennom vinduet som jeg vurderte til å være langt svakere enn det burde ha vært. Det var ikke gitter foran vinduet engang så jeg tenkte at her kan de aldri tenkt på at de kan bli angrepet. I tilfelle vinduet skulle være litt hardere enn det så ut så kunne man ha med, seg en rambukk, men den var jeg nesten sikker på at vi ikke ville trenge. Jeg skal forklare litt nærmere. Det ble klart for meg at de mulighetene som var i Stavanger ville jeg aldri se igjen noe sted. Rett innenfor et vindu var det lagre gigantiske pengesummer.

Greit nok at en mindre gruppe mennesker kunne gå inn og ta med seg litte grann til seg selv, men det ville være å misbruke en unik mulighet. Her var det mye større potensiale. Jeg ville inn og ta med virkelig mye. Dette ville selvsagt ta noe lenger tid enn å bare ta litt, som igjen betydde at sjansene for å treffe politiet på utsiden ble større. Jeg regnet med at det ville ta 6-9 minutter å komme seg ned i bakgården knuse vinduet og pakke sammen baggene og reise der i fra.. Det var klart at alarmen ville gå med en gang man gikk inn i handelens hus, så politiet ville bli varslet i løpet av det første minuttet. Jeg trodde ikke at det var store styrker ute på patrulje, men politihuset lå ikke landet unna. Ca 1-2 minutters kjøring. Det var nesten helt sikkert at det ville komme politi på stedet hvis man var der bortimot 10 minutter.

Tinghuset var rett rundt hjørnet og der er det jo litt trafikk med politi om morgenen. Hvertall mange steder. Jeg regnet med at det ville komme et par politifolk i privatbilene sine på vei til jobb, men de var jo som statister å regne. Kanskje det kunne komme en fangetransport som var på vei til tinghuset, og kanskje det ville komme en eller annen uniformert politibil som var på vei til en fartskontroll eller liknende. Jeg var overbevist om at det ville ta veldig lang tid før det kunne mobiliseres en større gruppe som var klar til å ta kontroll over de 8 som skulle holde vakt ute. Dersom vi ikke ble værende i banken i timesvis ville det gå greit å kjøre vekk fra stedet. Det var viktig å ha en fiffi flyktrute slik at man kunne kjøre fra politiet dersom de forsøkte å følge etter. Tanken med å være så mange ute var at når politiet kom til åstedet ville de bli sjokkert over hva som møtte dem

Jeg regnet med at politiet ikke ville forsøke å gripe inn dersom de så at det var en stor styrk plassert utenfor banken. Folk skulle holde kontroll over hver sin flanke rundt banken, og vise med armbevegelser at politiet skulle holde seg unna. Jeg tenkte at politiet som alltid er vant til å ta kontroll når de kommer til et sted ville bli nesten paralysert når de ble møt av en slik gjeng tidlig om morgenen. Ingen skulle ta sikte på politiet slik at man ikke provoserte politiet til å skyte. Jeg var overbevist om at politiet aldri ville skyte mot oss hvis vi ikke skjøt mot dem. Det va¡ altfor farlig å starte et skytedrama midt i byen med en stor tungt bevæpnet gjeng. Vi skulle heller ikke ta gisler vi skulle bare operere som trafikkpoliti utenfor banken og vinke trafikken videre som om at dette bare var en øvelse. Jobben skulle gjøres rent!!!.

Stor styrke inne.

Ja, jeg var veldig ambisiøs under planleggingen av dette opplegget jeg skulle ha med meg så mye det var mulig å bære. Og jo fler man er jo mer bærer man. Ok, oppgaven var som følger, man skulle inn gjennom vinduet og rett i hvelvet nesten hele gjengen. Der håpet jeg at det skulle være enorme mengder med seddel. Alle skulle pakke ned 2-3 bager hver, og deretter komme seg tilbake til fluktbilene. Dette regnet jeg med burde kunne gjøres på 6-9 minutter. Dette burde kunne gå på temmelig kort tid hvis man var 7 personer inne. Jeg håpet på at man kunne komme seg inn i et hvelv inne i kjelleren der det stod store sedler pakket klar på paler eller liknende. Dessverre klarte jeg ikke få rekrutert nok folk til å få gjort det på denne måten, for da hadde kanskje utfallet blitt et annet.

Jeg reiser fra Oslo etter begravelsen.

Jeg sa til NN at jeg skulle avslutte leieforholdet i Stavanger, og at jeg trengte litt tid for meg selv.. Hun godtok som altid det jeg sa og jeg reiste ned til Stavanger. NN var ikke velkommen der lenger. Jeg hadde bestemt meg for å gjøre ranet mot norsk kontantservise. Jeg var ikke lenger bekymret for å bli tatt, jeg skulle bare få dette gjort. Tvilen om dette var forsvarlig å gjennomføre var borte, jeg hadde nemmlig tenkt ut en helt ny strategi. Den innebar en langt høyere bemanning enn først planlagt og at jeg skulle dra der i fra med så mye som mulig. NN var eksta medgjørlig med meg, for hun viste hvor vanskelig det var for meg å miste william. Hun var selfølgelig lei seg for at jeg ville være litt alene, men som alltid så fikk jeg det som jeg ville.

Iverksettig, arbeids oppgaver.

Jeg må si at jeg ikke har sansen for folk som har for mye meninger om hvordan mine opplegg skal utføres. Det beste måten å få høre andres meninger på er å fortelle dem detaljer om hva du har tenkt å gjøre og hvordan det skal gjøres. Dette lærte jeg blant annet under bankbokssaken, der jeg til stadighet sto i timelange diskusjoner om ditt og datt. Jeg var kapteinen om bord på dette prosjektet og jeg ønsket ikke å ha partnere. Jeg ville ha ansatte. Dette har også en økonomisk fordel dersom ting skulle gå etter planen. En partner deler du likt med mens en ansatt for en real men litt annerledes del av utbyttet. Detaljer om delingsnøkkelen ønsker jeg ikke å gå inn gå. I det lengste ville jeg holde planene for meg selv.

Finlandshetter i overtall.

Etter at jeg hadde kommet i gang med mye av det utstyrsmessige startet jakten på forskjellige personer som kunne tenke seg å delta i en slik opperasjon. Jeg måtte være veldig forsiktig med hvem jeg spurte, og hvor mye de fikk vite. Jeg startet en slags vervingskampanje der jeg skulle få med meg folk uten å fortelle dem for mye.

Den beste måten å holde kontroll på at dette ikke skulle bli lekkasjer om at det var noe på gang i stavanger var å gi folk så lite informasjon som mulig. Jeg begynte å dele ut arbeidsoppgaver til folk uten å fortelle dem noe om hva som skulle skje. Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hvordan aksjonen skulle gjennomføres, men enkelte ting måtte være på plass uansett.

Det er et problem at de fleste kriminelle er fryktelig late. Du må regne med at ingenting blir ordnet for siste dagen, så det var bare å sette folk i sving så fort som mulig.

Stjålete biler.

Klær

Våpen: Jeg hadde en del selv fra gammelt av, men jeg sendte ut signaler i miljøet om at var interesert i ø kjøpe våpen.

Skuddsikre vester: Skuddsikre vester har eksistert i forskjellige miljøer over lengre tid. Jeg begynte å samle sammen det som jeg selv eide og fikk anskaffet meg noen nye. Skuddsikre vester selges over disk i norge og utlandet, og hvem som helst kan gå å kjøpe dem. Selv hadde jeg en god del liggende.

Verktøy rambukk: Rambukken tegnet jeg opp for to personer og sa at denne ville jeg gjerne ha produsert. Det var jammen heldig at jeg gav to forskjellige oppdraget, for det var kun en som leverte.

Budsjetter i stavangersaken.

Som hovedmann for hvert prosjekt har man større ansvar enn resten av gjengen. Jeg ønsket å være den absolutte hovedmann, og derfor sto jeg alene for alle økonomiske invisteringer som ble gjort for å legge dette puslespillet. Man tenker kanskje ikke over at det koster penger å planlegge noe slikt, men jeg er til og med overrasket over hvor dyrt det ble. Mange av utgiftene hadde jeg betalt lang tid tilbake. Veldig mye av våpnene hadde jeg hatt i mange år, men via forskjellige mellommenn så fikk jeg kjøpt inn nye våpen og ammo som var nødvendig for å komme i gang. Jeg brukte nærmere 500.000 kroner for å gjøre alt klart. Da tar jeg ikke i heller. Jeg har alltid vært flink til å spare penger, og dette så jeg på som en investering som kunne bære store frukter.

Gjester i Stavanger

Jeg hadde faktisk litt gjester gjennom min tid i stavanger. Noen var der kun av sosiale
grunner, mens andre fikk forskjellige oppdrag av meg. Det kunne være slik som få tak i han eller han og si at jeg skal snakke med han. Be han om å treffe meg der eller der. Si det er viktig, Eller kan du kjøpe inn noen telefoner for meg, og pass på at de ikke kan spores til deg. Her har du noen tusenlapper ekstra.

Bagger: Jeg gav flere personer oppdrag om å kjøpe inn bagger til meg og levere dem på et bestemt sted. Til slutt hadde jeg ca. 40 bager av forskjellige størrelser som var klar til å brukes. På samme måte skaffet jeg verktøy. Jeg gav folk penger til å gå å kjøpe verktøy til meg. Folk som hjelper til med slike ting er som regel utenfor den indre kjærnen, og vet ikke hva de hjelper til med. D forstår sikkert at jeg driver med et eller annet, men hvilke konkrete planer jeg hadde var det svært få som var i posisjon til å spørre meg om.

Jeg bestemte meg for at her skulle det skrives historie. Det var på tide å sette folk i arbeid.

lnnhenting av biler til stavangerranet.

Jeg føler at jeg må oppklare en sak som jeg til stadighet ser blir misforstått i media. Hvis det skjer en kriminell handling, for eksempel et ran og bilen er stjålet et år i forveien. Da mener folk at ranet har vært planlagt i et år. Det er nok som oftes feil. Jeg kan fortelle litt om de tre bilene som ble brukt under stavangerranet. To av bilene, nemelig sabben og forden hadde vært stjålet i veldig lang tid. Jeg kjenner historiene til alle de tre bilene som ble brukt under stavangerranet fra a til å. Hvem som stjal dem og hvem som lagret dem. Det var kun rangeroveren og lastebilen so ble stjålet øremerket til ran i stavanger.

Jeg manglet n bil og fikk satt folk i sving med å skaffe en stor firehjulstrekke så fort som mulig. I tillegg bestilte jeg en lastebil som skulle brukes til å sperre hovedinngangen til politiet. Kriminelle folk stjeler raske og lukrative biler hvis de har mulighet til det og setter dem bort i garasjer og liknende. Det er alltid greit â ha noen biler stående. Det går ofte rykter om at den eller den gjengen har slik eller slik bil stående og ofte blir disse bilene gitt videre til folk som trenger dem. For en nøkkelbil, eller en bil som er stjålet med nøkkel må man som betale 25-30 tusen for. Hvordan skaffes biler og hva koster de. Det fins også mindre organiserte typer som plutselig kommer over en fet bil med nøkkel. Kanskje en eller annen speedfreaker eller en som misbruker amfetamin. Disse har ofte ikke mulighet til å gjemme bort biler selv, og man kan få kjøp

Praktisk gjennomføring

Utstyrsmengden var helt overdådig. Ref.bankbokser og medisinaldepot. Etter måneder med å sende folk ut for å skaffe meg forskjellige effekter som jeg hadde brukt for hadde jeg til slutt flere paller med utstyr. Jeg hadde gitt forskjellige folk samme oppdrag slik at jeg var sikker på at alt var i boks. Jeg hadde håpet at jeg skulle få med enda flere folk så jeg hadde skaffet til veie mer enn 20 kjeledresser. Skuddsikre vester hadde jeg også nok av. Noen av dem var tunge og best egnet for folk som skulle holde vakt. Hjelmene var jeg veldig ivrig på å få tak i da jeg fikk høre om noen som kunne skaffe like hjelmer som politiet hadde. Helt mot slutten var det fremdeles små effekter som jeg manglet, og de som hadde lovet å skaffe disse tingene fikk bare å innfinne seg i rogaland med det de hadde lovet å skaffe. Man må holde det man lover.

Oppkjøringsplan

Oppkjøringsplanen var som følger: Baser var klare der biler kunne stå parkert og mannskaper kunne kle seg opp. Alle bilene skulle ferdes hver for seg rundt i stavanger området helt til klokken 7.40. da skulle alle bilene møtes på en øde parkeringsplass utenfor et fraflyttet hus rett ved siden av politistasjonen. På min komando skulle to av bilene kjøre ned mot domkirkeplassen for å iverksette aksjonen. 2 minutter etter at de første bilene hadde kjørt fra parkeringsplassen skulle lastebilen og en følgebil sperre utkjøringen til politiet. Dette var veldig viktig for at det ikke skulle bli veldig farlig å gjennomføre opprasjonen.

Tanken bak gassingen av politistasjonen og sperringen av utkjørselen var å vippe politiet litt av pinnen. Jeg håpet at så de ville bli så opptatt med det som foregikk utenfor sin egen stasjon at det ville komme færre av dem til banken mens vi var der. En annen viktig faktor var at flukten vekk fra stedet ville bli langt vanskeligere dersom politiet hadde for mange kjøretøy i trafikken til å følge etter oss og observere vår videre flukt. Det var ingen fare for å treffe veisperringer langs ruten jeg hadde lagt opp, men vi kunne blitt forfulgt eller oppservert fra andre veier.

Hva gikk galt.

Min tanke om at politiet ikke ville skyte på oss uten at vi skjøt på dem var kanskje ikke helt riktig. Jeg vet med hundre prosent sikkerhet at politiet skjøt mot en av vaktene ute og traff han i klaffen som hang den foran underlivet hans. Han var sikker på at han var truffet hvilket han forsåvidt var. deretter startet en skuddveksling som alle vet utfallet av.

Jeg ser det slik at dersom det ikke hadde blitt avfyrt skudd inne i banklokalet ville det kanskje heller ikke blitt skuddveksling utenfor. Torget var fult av sivile som like gjerne kunne blitt truffet av politiet sine skudd som av våres.

Avsluttning.

Jeg håper at jeg med dette brevet har fått klargjort en del spørsmål rundt ranet i Stavanger. Jeg er vel den eneste personen som kan fortelle den hele sammenhengen. Alle andre kjenner kun bruddstykker av historien, eller de bitene som jeg lot dem få vite om. De fleste som hjalp til med å ordne praktiske ting for meg ante ingenting om hva som var i gjerdet. Det var det egentlig bare jeg som viste. Mange av de som er siktet i stavangersaken har feilaktig blitt tillagt mye større roller enn det de i virkeligheten har hatt. Enkelte har kanskje blitt betalt av meg for å skaffe til veie utstyr og biler, uten å være klar over hva det skulle brukes til.

Dessverre kan jeg ikke utdype noe mer om rollefordelinger uten at jeg risikerer å rette en pekepinn mot noen som kanskje viste litt mer. Det er bedre for meg at noen uskuldige blir dømt enn at jeg hjelper til med at en skyldig blir dømt.

Popularity: 65% [?]